Vår historie

Turn var den første idretten som ble organisert i et eget forbund her i Norge. Norges Gymnastikk og Turnforbund (NGTF) ble stiftet 25. mai 1890.

I 2016 feiret vi 125 år. I den forbindelse ble NGTFs 125 års jubileumsskriftet laget. Jubileumsskriftet har 96 sider med tekst og bilder for den interesserte, videre tar vi for hos historien i korte trekk.

Da forbundet ble stiftet i 1890 var navnet «De Norske Turn- og Gymnastikkforeninger». Forbundet har til nå hatt fire navn:
1. Det norske Turn- og Gymnastikforbund 25. mai 1890 – 1906
2. Norges Turn- og Idrætsforbund 1906 – 1918
3. Norges Turnforbund 1918 – 1936
4. Norges Gymnastikk- og Turnforbund 1936 –

Du kan finne mer om historien bak navnene i NGTFs navnhistorie.

I dag er det ca. 420 gymnastikk- og turnforeninger (lag), med til sammen ca 100.000 medlemmer. Det internasjonale forbundet – Fédération Internationale De Gymnastique (FIG), var den første idrettsorganisasjonen som ble stiftet. Dette skjedde allerede i 1881, på samme tid som de første fotballklubbene så dagens lys i England. I dag har FIG over 25 millioner medlemmer, og er dermed et av de største idrettsforbundene i verden.

Fra antikkens tid

Gymnastikk og turn kan føre sine aner helt tilbake til antikken. Ordet gymnastikk er avledet av gresk ”gymnos” som betyr naken. Idretten ble drevet i naken tilstand i det gamle Hellas. Blant dagens turnapparater kan for eksempel bøylehesten føres direkte tilbake til klassisk tid da det var tørrtreningsapparat for voligering. Ringer (romerringer) skal stamme fra romertiden.

Renessansen

Gjennom renessansen ble øvelsesutvalget fra den greske gymnastikken kjent, og via Tyskland spredte den seg videre til Skandinavia. En rekke betydelige menn peker i det 16. og 17. århundre på nødvendigheten av kroppsøving som et viktig ledd i oppdragelsen. Rousseau regnes som en av pionerene med sitt feltrop ”tilbake til naturen”, og i sin bok ”Emilie” (1762) definerer han nødvendigheten av å styrke kroppen: ”Jo sterkere kropp, dess lydigere, dess lydigere redskap for viljen”. Tyskeren Johan Guts-Muth’e(1759-1839) står som far til den første egentlige lærebok i gymnastikk: «Gymnastikk für die Jugend” (1793). Hans tanke var å skape en skolegymnastikk, men tiden var ennå ikke moden for hans idéer.

Friedrich Ludvik Jahn

Det ble Friedrich Ludvig Jahn (1778-1852) som først fikk organisert fysisk aktivitet som en massebevegelse blant voksen ungdom. Tysklands tilbakeslag under Napoleonskrigene ga grobunn for hans arbeid. Han ville gjenreise sitt folk – styrke og bedre sine landsmenn, og i sin ”Turnen” mente han å ha middelet. I 1877 åpnet Jahn turnplassen på Hasenheide utenfor Berlin, og dette ga støtet til turnbevegelsens spredning og utvikling. De aktivitetene de første turnere drev med var hopp, løp, kast, bryting, kampleker, svømming, bøylehest (som hoppapparat og til voltigering). Disse øvelsene kunne alle ha et militært forberedende tilsnitt. I tillegg kom skranke (avledet av to hester med planker imellom), svingstang (avledet fra en tregren) og bom som ble utformet og introdusert av Jahn som nye apparater. Åpningen av turnplassen på Hasenheide førte til oppføring av lignende treningsplasser over hele Tyskland. I boken ”Die Deutsche Turnkunst” (1816) sammenfatter Jahn de praktiske erfaringer fra Hasenheide og turnbevegelsens tidligste år. I 1817 ble den første turnfest arrangert. Turnfestene ble senere mønsteret for Norges turnfester. Til å begynne med drev man bare oppvisningsturn. Den første turnkonkurranse ble arrangert i Arau i 1832. Gutsmutht’s gymnastikk kom til Danmark og her ble den innført i skolene og videreutviklet av Franz Nachtegall (1977-1839). Ved Nachtegalls institutt ble en del nordmenn også utdannet.
Svensken Per Henrik Ling (1776-1839) stiftet sitt første bekjentskap med dette ved Nachtegalls institutt. Siden utviklet han den videre ved det Gymnastiske Centralinstitutt (nå GIH) i Stockholm som han grunnla og ledet. Bakgrunnen for hans engasjement var den samme som for de andre helseoppdragere: «Å motvirke nedbrytende krefter i samfunnet ved hjelp av patriotisme og fedrelandssinn og å utdanne, forme og skolere kroppen til en harmonisk enhet med riktige øvelser».
Sønnen Hjalmar Ling systematiserte og førte farens idéer videre. Dette skapte en fastere ramme om gymnastikksystemet (kalt den svenske friskgymnastikken) – men ble gradvis ført over i pedantiske og unaturlige utvekster. Det formelle i seg selv ble målet. Vi forbinder gjerne Lings navn med linje. Lings system ble verdenskjent og fikk stor innflytelse, spesielt i skolene.
Av Lings mest kjente apparater kan nevnes: Bompute (sadel for hopp og bensving), slingrestige, ribbevegg og kasse (plint).
Bitter strid; Tysk turn kontra Lingske gymnastikk!
I flere land, deriblant Norge, oppsto det bitter strid mellom den tyske turn og den Lingske gymnastikk. Det Lingske system fikk som nevnt ofte innpass i skolene da de fleste lærere var utdannet i Sverige, mens turnstystemet levde i de forskjellige foreninger.

Joseph Stockinger og «Det norske turnsystem»

Den norske «Turnfader» var østerikeren Joseph Stockinger. Han innførte turnsporten til Norge ved å stifte Christiania Turnforening i 1855 og Arendals Turnforening i 1857. Norges Gymnastikk og Turnforbund ble stiftet i 1890, og virksomhetene hadde allerede fra starten med seg elementer fra både Jahns og Lings metoder. Disse smeltet etter hvert sammen til en sytese som ble kalt ”Det norske turnsystem”. Aktiviteten i foreningene ble bygget opp om forturnere, en gruppe eldre turnene som virket som ulønnede hjelpeinstruktører. Like etter århundreskiftet hadde Norge stor suksess i internasjonale konkurranser med bl.a. en gullmedalje for lag i Olympiaden i Athen i 1906.
Etter at troppskonkurransene falt ut av konkurranseprogrammet mistet man kontakten med internasjonal turn. I stedet pleiet man nordiske forbindelser og de nasjonale turnstevnene ble de store idrettslige høydepunkter. Allerede i 1907 deltok damer (iført lange kjoler) med en fellestropp. De hadde sammen øvelser som herrene, unntatt gang på stedet med høye kneløft og håndstående med støtte.
De siste år før 2. verdenskrig var gode arbeidsår som ga seg utslag i en stadig økende medlemsmasse (25000). I 1946 hadde forbundet 40.000 medlemmer og i 1980 var tallet økt til 114.000, og forbundet var et av de aller største i norsk idrett.

Metoder og teknisk utvikling

Jahn’s øvelser var opprinnelig frie og gledesbetonte uten stive formforskrifter. Overvinning av apparatene som hindere sto i forgrunnen for aktiviteten.
Etter hvert innførte Jahn holdningsforskrifter for å høyne øvelsens vanskelighet. Dette ble begynnelsen til konkurransereglementet. Den viktigste metodiske fremgangsmåte var å ”vise, forklare, prøve, øve.” Jahn’s etterfølgere som ofte hadde militær bakgrunn fjernet seg mer og mer fra den svingbetonte turn. Bevegelsene ble utført i takt og på kommando. I tillegg til de turnapparatene som er i bruk i dag, brukte man bl.a. trapez, svingende ringer, taustige, stige, klatretau, dobbeltbom, høydehopp, stavsprang, 100 m løp, sprangbord og trampoline. Utskillelsen av en del av ”tilleggsøvelsene” førte til en spesialisering og videreutvikling av teknikk og metodikk i de resterende apparater.
Men friidrettsøvelsene er allikevel med så sent som ved VM i Basel i 1950, da den siste 15-kamp ble avviklet med bl.a. stavsprang, høydehopp og 100 meter løp på programmet.
Turn ble etter hvert mer svingbetont, dynamisk og estetisk virkningsfull. Hoftearbeid og fiksering ble vektlagt i økende grad og motbevegelse (schneppern) ble introdusert. Dette fører til en stigning i bevegelsetempoet som ga organiske fordeler. I 1950-årene begynte i første rekke russerne å systematisere og legge opp treningen etter mer vitenskapelige prinsipper. Bøkene til Orlov og Ukran fikk her stor betydning.
I de neste 10 år har vanskelighetsgraden på seriene økt voldsomt. Denne utviklingen akselrerte da japanerne gjennom kinesiologiske studier med påfølgende praktiske resultater brakte normene for hva som er vakker og ”riktig” teknikk mer i overensstemmelse med de mekaniske lover og prinsipper. Et sentralt navn i denne sammenheng er den japanske turnprofessor Akimoto Kaneko.

Også gjennom reglementet har Det internasjonale turnforbund, FIG, ved bonustillegg for virtuositet, risiko og originalitet, stimulert utviklingen mot stadig høyere vanskelighetsgrad i øvelsene. I Norge har det høynede nivå ført til langt større krav til instruktørenes faglige kompetanse og til treningsinnsats fra de aktives side. For å bøte på dette og i større grad sette turnopplæringen inn i et gjennomtenkt system, innførte NGTF på 1970-tallet en 12-trinns progresjonsskala for barn som ble lagt til grunn for all trening og konkurranseaktivitet under juniornivå. Turnstigen som den heter, skapte økt bredde og kvalitet blant rekrutter.